gal

Naboen bestemte seg for å ha nachspiel i natt, og i firetiden ble jeg vekket av:


1. En jente som gråt utenfor på trappa, og en jente med stemmen til hun Idol-dama fra sørlandet som skulle trøste

2. En høylydt gutt/mann/idiot som spredte om seg med uttrykk som "luremus", "fitte" og "jævla hore" uten at det egentlig kunne forstås som noen sammenheng?

3. Høylydt fyllekrangling fordi de hadde bestemt seg for å la døren til trapperommet stå åpen.



Det gamle hespetreet (les meg) bestemte seg for å ta affære, krøp ut av sengen (som for øvrig var fylt av en hostende mann og et surklende barn på hver sin side), trev badekåpen og gikk ut av døren med håret til værs.



Jeg poengterte forholdsvis høflig (men kanskje litt sint?) at klokken var fire, at jeg syntes det var hyggelig at de koste seg men om de kunne tenke litt på oss som faktisk skal på jobb neste dag?



Han som leier var grei og forståelsesfull, men en av gjestene ble overmåte provosert over at jeg kunne vurdere å intervenere i hans utskjelling av det lille, drita fulle pikebarnet. Han vrengte ut av seg ord som ikke var så veldig pene, heldigvis var jeg for trøtt til å ikke bli provosert av ham. Det eneste jeg klarte å si var:

"Jeg eier dette stedet, og noterer dette som nok et brudd på husordensreglene". . Jeg snudde meg, trasket inn i leilligheten og noterte at den leieboeren skal ut. Snart. Hvis jeg får det til.



Dessverre fikk jeg ikke sove etterpå.

In sight

Vi har målet i syne. Det er faktisk bare omtrent tre uker unna, men veien dit er hard. Etter over 6 måneders arbeid med oppussing, nye jobber, familieproblematikk, finanskrise og overoptimisme, sitter vi nå med et hus som er 80% ferdig.

Det er ikke så mye som gjenstår skulle man tro. Men rørlegger og elektriker tar ikke imot betaling i naturalia - enda så mye man ønsker å tilby det. I nøden spiser fanden fluer, og i vårt tilfelle spiser vi nå havregryn. Og det som ellers måtte befinne seg i kjøkkenskapene. I løpet av de neste ukene må vi kalle inn alle ubrukte (og oppbrukte) tjenester med barnepass, snekring og generell forståelse for at vi ikke akkurat nå kaster oss begjærlig over sosialt samvær.

Jeg må vel bare innse at min eneste fritid fremover blir på jobb, i kaffepausene.