Ungdommens råskap

Lørdag kveld gikk det opp for meg at jeg aldri har opplevd ungdommens råskap. Jeg er i 20-årene, jeg har hatt barn i 8 år, jeg har ring på fingeren, jeg har bil (men ikke lappen!), jeg har hybelkaniner, middagsplan, strikketøy i veska, iPod med Albert Åberg og Postman Pat, jeg har ullgensere og fornuftig skotøy, jeg har fast jobb, grei lønn, fritid, et oppussingsobjekt til hus, hytte, båt (som heter Mot mors vilje III), har aldri vært på fylla tre dager på rad, aldri sett noen bruke dop, aldri prøvd hasj, ikke hatt sex med flere enn to, aldri blitt dumpet-




og jeg har aldri kjøpt røyk, eller røkt.



Etter en sofakveld på fredag, husvask og familieinvasjon lørdag, stod jeg plutselig på Kiwi med stor handlekurv (med havrekjeks, musli, poteter, seibiff og leverpostei) lørdag kveld. Alle rundt meg var i begynnelsen av 20-årene, ingen hadde småbarn eller tegn til ring på fingeren, og alle kjøpte øl. Sixpack, kasser, you name it.



Det var da det gikk opp for meg. For å bøte på det jeg noen ganger oppfatter som et kjerringliv, skulle jeg kjøpe røyk. Det begynte å kile i magen. Det formerlig sitret, og jeg gledet meg til å si med høy og klar stemme: "En tipakning Lucky Strike, takk!". (Hvorfor jeg valgte LC? Tja, si det.. En gamlekjærste, kanskje?)



Mitt håp var at jeg ville bli plassert i kategorien: "Kul, ung mor, som klarer å sjonglere det urbane ungdomslivet og hverdagen med grøtklin og ungemas." Jo mer jeg nærmet meg, jo mer sank det i meg. Jeg kan jo ikke røyke? Jeg har jo aldri prøvd? Hva skal jeg med røyk, liksom?



Da jeg endelig hadde fått plassert alle varene på samlebåndet, gjort klar sekken og handlenettene, takket nei til poser, da var tiden inne.



"En tipakning Lucky Strike, takk", klarte jeg å hviske. Den kvisete tenåringen i kassa svarte:

"Døh, da må du vente litt asså, jeg fåkke lov å selge."



Mitt stakkarslige forsøk på å virke ungdommelig og kul, ble nå til en farse. Den lange køen bak meg vokste i påvente av butikksjefens ankomst. Jeg gikk fra å være innbilt kul og urban til å bli den som trakk ut ventetiden, og jeg kunne føle blikkene i ryggen. "Jøss, bare må ha røyk liksom... at hun gidder."



Jeg nappet til meg røyken, puttet den i jakkelommen, pakket sekken og bærenettene, og marsjerte hjemover. Og så glemte jeg det hele. Min lille plan om å smugrøye i parken på vei hjem ble glemt, og jeg forsøkte å fortrenge det jeg hadde gjort.



Morgenen etter fant min kjære røykpakka i jakkelommen på jakt etter nøkler.

"Har du kjøpt røyk?"

"Eh, ja, det var en på jobben som ba meg kjøpe med til i morgen." :sprutrød:

"Åja."



Så nå har jeg kjøpt røyk og løyet om det. Ungdommens råskap …



Kan man returnere en uåpnet røykpakke?