Det var i kveld jeg innså det, hvor mye du betyr for meg. Hvor mye du har endret mitt liv, og hvordan du fortsetter å endre det etter hvert som du vokser til. Jeg måtte ta deg opp i sengen min, slik at jeg kunne lytte til den jevne pusten din, til drømmelydene dine. Du måtte være nær meg, slik at jeg kunne kjenne lukten av solbleket hår, rester av solkrem, sand, salt, sjø og urin. I nærheten, slik at jeg kunne stryke over de lubne armene dine, de fløyelsmyke kinnene og klemme deg inntil meg. I søvne sier du klart og tydelig fra, slik en nesten-treåring skal: ”Ikke så hardt, mamma.” Neida, vennen min. Jeg må bare kjenne at du er her. Ved siden av meg. Du som har endret livet mitt, og fortsatt gjør det. Du som har vært helt avhengig av meg, og stadig frigjører deg. Du som ivrer etter å stå på egne ben og gjøre alt selv – helt til din verden faller i grus, og du må ha trøst og omsorg.




Fra nå av sitter jeg på sidelinjen. Jeg har mye å lære deg fortsatt. Jeg har gått den veien du skal gå, og har lært av mine feilgrep. Du kommer aldri til å lytte til meg, dessverre er du for lik meg. Samtidig skulle jeg ønske at jeg kunne verne deg for noen av de brutale møtene med hard asfalt, ujevnt underlag og andre mennesker du kommer til å oppleve. Jeg ser dine svake og sterke sider, og ønsker at du alltid kommer til å møte aksept og kjærlighet fra de rundt deg. Jeg ønsker at de vil ta deg med det gode når du farer opp som et iltert lemen, og du føler deg indignert og tråkket på.



I morgen skal du igjen møte verden. I natt skal du få sove i min seng, slik du bad om. I morgen skal jeg igjen få høre deg si:

”Nå må du stå opp mamma.”